De to abstrakte tømmerstokkskulpturene utenfor ungdomshuset og kultursenteret ISAK har noe deilig løssluppent over seg. Én mindre bak, én større i front. Det korresponderer med linjene i inngangspartiet bak. Du går innover, inn mot inngangshjørnet. Skala og form harmonerer, men disse formene har noe mer frittstående og løst over seg. Det kler et ungdomsmiljø. En ledig kulhet. 

Tittelen er «En hyllest til Espen Askeladd». Å vokse seg stor, å være leken og eventyrlysten, å prøve seg frem, er selvfølgelige og naturlige lesninger av disse skulpturene. Det harmonerer med ungdomsmiljøet. Det faktum at kunstneren Jan Eirik Evjen (f. 1957) her har benyttet tre fra en gammel brygge, forsterker kanskje også tittelen: bokstavelig talt et tilfelle av «Jeg fant, Jeg fant!», for å sitere Askeladden. Tømmerstokkene har spor av bruk. De er gammelt restmateriale, noe kunstneren bevisst har benyttet seg av helt siden akademidagene på 1970-tallet. 

Men det ligger kanskje en sterkere forankring mellom konkret kunsthåndverksmessig bidrag her og tittelen: Tømmerstokkene er mørke, innsatt med tyngtflytende dekkmaling slik at de nesten ser brent ut. I mang en figurativ norsk kunstmalers fremstilling av denne karakteren ligger Espen Askeladd der, yngstemann i søskenflokken, uten framtidshåp og bare «graver i asken». Her har de liksom forkullede restene reist seg – rester fra et maritimt bryggekompleks – i form av en abstrakt skulpturgruppe, foran et hus for nettopp unge mennesker som er eventyrlystne og vilje til å lete. Arbeidet viser Evjens gjennomgående evne til å finne og sette materialer som andre oppfatter som verdiløst avfall, noe som ikke lenger skal brukes, inn i nye kultursammenhenger, og slik gi dem fornyet verdi. Som en Espen Askeladd.