I møte med dette åpne skulpturelle uttrykket leter blikket etter et holdepunkt. Mange vil nok finne et slikt forankringspunkt i figuren til venstre. Den står for seg selv, fundamentert i et slags kryss. Bak står en større installasjon, en formasjon der stokker løper på kryss og tvers gjennom hverandre. I den bakre delen ligger en flate på skrå, som en slags bakvegg, et tak eller et seil. Selv om de to skulpturene er separate deler, er det kullsorte trematerialet det samme. Slik er de tydelig forbundet med hverandre. Tanken er at man skal se disse elementene samlet. Men det er imidlertid noe som skiller de to: formasjonsdelen bestående av stokker og planker. Om vi velger å se dem hver for seg, kommer en vesensforskjell frem: Den lille figuren er nettopp et figurativt element. Man gjenkjenner en person. Den større formasjonen bak er det derimot vanskeligere å gjøre seg opp en klar mening om hva skal forestille, dersom vi altså ser den separat. 

Men de skal ikke ses separat. De skal ses sammen. Og når det mer abstrakte elementet settes i sammenheng med den delvis stiliserte menneskefiguren, er det ikke så vanskelig å gjøre seg opp en mening: Det kan ligne et hus, et telt, en båt, en hytte, et bur. Kunstneren Jan Eirik Evjen (f. 1957) spiller her på vår evne til å lese objekter i en sammenheng. Vi bruker som regel menneskekroppen som skala eller sammenligningsgrunnlag. Hadde menneskefiguren vært mye større, ville den abstrakte formasjonen ha blitt lest som noe annet, noe mindre. Hadde menneskefiguren vært mindre, ville vi kanskje snarere ha sagt at den abstrakte formen lignet et fjell, en katedral, et romskip. Vi kan jo hevde at Norge er et stort land, målt opp mot en menneskekropp, mens hele jordkloden er liten, målt opp mot solsystemet. 

«Hednings ferd» ble påbegynt i starten av 1980-årene og sto klart i 1991 i forbindelse med Evjens utstilling i Trondhjems Kunstforening samme år, og den gang utstilt med verkstitlene «Den siste hedning». Den endelige tittelen, «Hednings ferd», står nå i entall. Det pekes mot en reise. Denne ensomme skikkelsen skal ikke dra ut i en stor skare sammen med andre, den bor ikke i et hus med flere værelser. Det er en skikkelse som står alene, det lille menneskets tilstedeværelse, på vei ut mot noe eller i møte med noe nytt. Nettopp fordi vi leser alt i forhold til noe annet. Kunstneren har bygget opp den abstrakte skulpturen av rester fra rivningshus i nærområdet. Og menneskefiguren er hugget ut i ett stykke fra et av de gamle trærne som sto i Munkegata ved Stiftsgården, men som på 1970-tallet ble hugget ned til manges forargelse. Og slik sett er denne skulpturen plassert ut i et byområde i Trondheim på sin reise, jamfør verkstitlene, først som restmaterialer av noe som er hugget ned eller revet. Deretter er skulpturgruppen blitt flyttet fra sin opprinnelige plassering i 1991 til sin nåværende, i 2014.